Rekrutteringsrobotene er rett rundt hjørnet!
Det vil uten tvil komme roboter eller algoritmer som kan brukes i rekrutteringssammenheng, men jeg har ingen informasjon som underbygger påstanden i overskriften. Den er kun laget for å få din oppmerksomhet ved å rope høyt og være selvsikker. Dette er et virkemiddel som får oss til å tro at vi har med eksperter å gjøre. Problemet er at det ikke alltid er så lett å skille en ekspert fra en som er inkompetent. Det jeg ønsker å formidle er hvordan vi enkelt kan bli bedre rekrutterere uten bruke roboter.
Dyrekjøpt erfaring med det jeg trodde var en ekspert
For noen år siden stod jeg i Valdres med nykjøpt hytte og mye som skulle ordnes og skaffes. Tilfeldigvis dukket det opp en kar fra bygda på en Tempo Corvette moped, en eldre kar med tommestokk og tømmerblyant i lomma som spurte om det var noe vi trengte hjelp til. Og det var det jo. Vi trengte blant annet å få gravd en brønn og murt en peis. Kanskje han kjente noen som kunne hjelpe oss med det? Nei, det kunne han hjelpe oss med selv. Dette hadde han god greie på. Han ga et solid og troverdig inntrykk, og han fikk jobben og murte peis og gravde brønn for oss.
Resultatet ble katastrofalt; brønnen kom det aldri kom noe vann i, og peisen ble erklært brannfarlig og måtte rives kort tid etter.
Men ble vi lurt? Nei jeg tror faktisk ikke det. Vi lurte oss selv. Syver, som han het, trodde fullt og helt selv at dette var noe han kunne til fingerspissene.
Han var rett og slett bare et prakteksemplar på Dunning-Kruger-effekten.
Du må være kompetent for å forstå at du er inkompetent
I 1994 publiserte psykologen David Dunning i samarbeid med studenten Justin Kruger en publikasjon som på norsk ville hatt en tittel som lyder omtrent som dette: «Inkompetent uten å være klar over det: Hvordan utfordringen med å erkjenne egen inkompetanse fører til oppblåst selvtillit».
Men ble vi lurt? Nei jeg tror faktisk ikke det. Vi lurte oss selv.
Du kan lese mer om Dunning-Kruger-effekten her hvis du er interessert, men i korte trekk går den ut på at du må være kompetent for å forstå at du er inkompetent. Dunning og Kruger laget grafen under, som viser sammenhengen mellom grad av selvtillit og grad av reell kompetanse.
Jeg skal forklare grafen nærmere. Når du ikke har noe kompetanse i det hele tatt (nederst til venstre), så er du klar over dette. Som Dunning og Kruger sa det , så vil «de aller fleste forstå at de ikke kan oversette slovenske verb, bygge om en V8-motor eller diagnostisere disseminert encefalomyelitt».
Problemet oppstår når du har «litt» kompetanse (se grafen). De som har det minste grann av kompetanse på et område tror ofte de kan absolutt alt, mens man i virkeligheten er «ubevisst inkompetente«. (Donald Trump går blant noen under tilnavnet «The Dunning-Kruger President»).
Etter hvert som man får mer erfaring og kompetansen stiger, forstår man sakte men sikkert hvor lite man faktisk kan og selvtilliten synker til et bunnivå på midten av grafen. Man blir gradvis «bevisst inkompetent» når man arbeider videre fra dette nivået med å skaffe seg erfaring og bygge kompetanse, og selvtilliten stiger igjen, og den når et maksimum når geniet erkjenner at han/hun faktisk er ekspert (øverst til høyre på grafen).
Hvis vi går tilbake til hytta på fjellet, så var nok Syver offer for Dunning-Kruger-effekten på den måten at han kunne litt om alt, og derfor trodde han kunne alt og struttet av selvtillit, mens han i praksis var «ubevisst inkompetent». Vi lot oss lure av selvtilliten hans og fikk en dyrekjøpt lærepenge.
Inkompetent eller geni?
Med kjennskap til Dunning-Kruger-effekten kan vi konkludere med at de som kommer med for skråsikre tabloide uttalelser om hvordan ting er og kommer til å bli, uten noe rom for tvil eller usikkerhet, enten er inkompetente eller genier. Det er da enkelt å forstå at det er kritisk for oss å finne ut av hvilken kategori de faktisk havner i. Er de ubevisst inkompetente eller er de faktisk eksperter?
Det er ikke få ganger jeg har hørt en leder beskrive seg selv som «ekspert» på intervjuer og ansettelser, men når vedkommende så beskriver metodikken er det dessverre ofte liten tvil om at personen er «ubevisst inkompetent». Og det er ikke så rart. Det er ikke jobben hans. Han/hun ansetter og intervjuer kanskje et par ganger i året, og selv om de har gjort det i 20 år så kan de fremdeles bare «litt».
Det er liten tvil om at det skjer en utvikling på robot- og algoritmesiden som i fremtiden vil få innvirkning på kvaliteten av rekrutterings- og utvelgelsesprosessene. Men det blir ikke i morgen. Inntil videre vil arbeidet med rekrutterings- og utvelgelsesprosesser være komplisert. Det vil være en fordel å involvere kompetente mennesker hvis prosessene skal utføres med høy fagmessig kvalitet og resultere i en vellykket ansettelse.
Du må ikke bli ekspert for å bli mye bedre på rekruttering
Og da er vi kommet til det jeg vil frem til med min tabloide overskrift. Det er ikke er så veldig mye som skal til av verken tid eller ressurser for at vi blir mye bedre til å rekruttere og gjennomføre intervjuer. Men først må vi erkjenne at vi kanskje er«ubevisst inkompetente».
Donald Trump går blant noen under tilnavnet «The Dunning-Kruger President»
Det vi så kan gjøre er å sørge for å heve kompetansenivået slik at vi kommer opp på et nivå hvor vi kan så mye at vi forstår at vi ikke kan alt og blir «bevisst inkompetente». Da er vi på et ufarlignivå, fordi vi forstår vår egen begrensning og hvor lite vi faktisk kan.
Med dette som utgangspunkt kan vi velge å lære mer og bygge egen kompetanse, eller trekke inn andre til å hjelpe oss som har den nødvendige kompetansen fra før.
Et åpent og kritisk blikk på vår egen og andres (også robotenes) kompetanse, og en ærlig erkjennelse av hvilket nivå vi er på, vil derfor være noe av det viktigste vi kan bidra med når det gjelder gjennomføring av gode rekrutteringsprosser.
